Jeg ser absolutt problemstillingen, og at det selvsagt er vanskelig for pasienter (og leger og alle andre

) å vite forskjellen. Ikke minst at det kan være vanskelig for oss å svare ordentlig på det. Aller først må jeg få sagt at jeg synes MT'ene i Norge har hatt det for lett. Med det mener jeg at på grunn av brorparten har DT, så virker det som om de som jobber med DT har vanskelig for å se behovet for markedsføring. Jeg mener helt klart at NFF har sviktet grovt i forhold til dette og har full sympati for at den del MT'ere brøt ut. Tror nesten ikke jeg har møtt noen (ikke pasienter) som vet hva en manuell terapeut er.
Et problem med å vite hva man skal si, er jo at man egentlig ikke vet hva de andre profesjonene driver med. Man har en viss peiling, men man bør være forsiktig med å anta for mye. Derfor sier jeg alltid til pasientene mine at de skal "stole minst på dem som lover mest". Enhver som jobber med dette burde vite nok til at ingen av oss kan si noe for sikkert, men vi kan noen ganger anta, på grunnlag av det som finnes av forskning + erfaring, at det vi driver med har noe for seg.
Jeg sier at naprapati er en avgren av kiropraktikk, ispedd litt fysioterapi. Såvidt jeg vet har ikke naprapati blitt godkjent i Norge, på grunn av for lav kvalitet på utdannelsen. Nå vil sikkert mange av dere si at naprapati er godkjent på lik måte som fysioterapi i Sverige, men jeg har også hørt (kan være feil) at OMI er godkjent på lik linje som manuell terapeut...?
Det aller største aber'et jeg har med kiropraktikk er tiden som blir brukt. Jeg forstår det slik at det er flere kiropraktorer som ligger rundt 10 minutt pr. behandling, enn de som ligger på 30 minutt? Hva i huleste får man gjort på 10-15 minutt??? Og til de kiropraktorene som legger mye av forklaringsmodellen på et knekk må vel innerst inne vite at vi vet svært lite om dette, akkurat som vi vet svært lite om "alle" de andre teknikkene. Derfor blir jeg litt rar i magen når det bare går i knekking. Men ta meg riktig, jeg blir like rar i magen av alle andre som bruker "ensporede" innfallsvinkler...
Jeg forklarer osteopater som de "gale vitenskapsmennene". Her går det i sinnsykt mange utrolig spennende tenk-om-hvis-om-teorier. Jeg er helt alvorlig når jeg sier at ja, det er utrolig mye spennende der, og de har et bredt repetoar av teknikker, igjen får jeg denne magefølelsen hvis ting blir for ensporet. Noe av det de driver er rett og slett litt søkt, som det å sverge på at de kan vurdere motiliteten av indre organer. Det er ikke ALT som henger sammen, selv om det går en arterie fra A til Å. Som med kranio-sakral terapi. De osteopatiske journalene sier jo også at det er umulig å påvise at de klarer å påvirke den cerebrospinale pulsen, selv om den finnes.
En manuell terapeut er en fysioterapeut som skal være bedre i nerve-muskel og skjelett enn alle andre fysioterapeuter. I tillegg flinkere på diff'er. Den skal også mer oppdatert på hva som foregår innenfor muskel- og skjelett feltet. Jeg sier ikke at det ikke finnes fysioterapeuter som er flinke i dette, men de årene ekstra på skolebenken, de gjør ganske mye.
Til slutt sier jeg at folk har blitt bra av ALT. Healere, homeopati, tankefeltsterapi, you name it. Og du finner folk som bare "sverger" til det ene eller det andre. Det aller, aller viktigste, men dette er bare min mening, er at når en finner en dritflink osteopat. Eller kiropraktor. Eller MT'er. Som er ORDENTLIG flink. Så hadde den blitt det UANSETT hva han/hun hadde valgt å bli.
Kanskje det ikke ligger like mye i teknikkene våre som vi trodde, det er nok mer snakk om å kunne identifisere akkurat den pasienten, til riktig tid, som har best forutsetning for å respondere på teknikken, under riktige rammer. Og ha bred kunnskap om teknikkene, og kunne tilpasse dem. Og vite når man skal finne på noe annet. Dette gjelder for alle, osteopater, MT'ere osv.
Er det premier for årets lengste innlegg, eller? Skal prøve å være mer kortfattet neste gang.... *kremt*