Holder vi for lenge på pas.?

[rolf-inge]

Hei !
Snakket med en lege som poengterte vikltigheten å bruke taksplakaten best mulig for mest mulig inntjening,bl.a å sykemelde en uke av gangen for å oppnå oftere konsultasjoner ,medisinering som ga best inntekt osv osv. Jo flere pas.jo mere inntekt,og slik gjelder jo også vår yrkesgruppe .
Jo mere vi gjør pas. avhengig av våre passive behandlingsformer jo letter er det å overbevise dem om viktigheten av å komme 2 g i uka så lenge som mulig for dette er god butikk,men moralsk og faglig forkastelig slik jeg ser det.Jo lenger vi holdere på dem jo sikrer er vår inntekt og jo lenger blir ventelistene.Selv er jeg ikke noe dydsmønster , men jeg prøver å la pas. raskest mulig få ansvar for sin egen helse i form av at jeg setter krav til en betydelig egeninnsats i rehabiliteringën.Dette innebærer at jeg ikke har pas. så ofte ,men følger dem heller opp over tid for å se at de iverksatte(aktive) tiltakene bærer frukter.Når jeg spør dem om hvilke forventninger de har svarer 90% at de ønsker "hjelp til selvhjelp",altså kunnskap teoretisk og/eller praktisk i hvordan de kan ble bedre/evt kvitt sine plager .Dvs minst mulig passiv behandling!!!
En av grunnene til at jeg kan drive en slik parksis(10-12pas. daglig)har også et økonomisk aspekt,iform av de relativt gode takstener MT behandling(også har jeg DT)Ventelistea mi er på max 3-10 dagerog det forundrer meg stort når jeg hører at det rundt omkring er ventelister på 3-6mnd,MEN hvis brorparten av fysoterapibehandlingene er en passive behandlingsformer uten egeninnsats aktivt fra pas. er det klart ventelistene og sykemeldingene, blir laaaaange!!
Har dere noen tanker rundt dette eller blir det for personlig?

RIN

[SigMik]

Hei, Rolf Inge!

Vågalt, men viktig spørsmål som både behandler, pasient og Helsedepartementet burde tygge litt på?

Mitt inntrykk er at dette foregår til en viss grad for alle som driver med DT? Det er vel kanskje ikke at vi "holder" på pasienten, men at ingenting skjer? For det første, de stedene jeg har vikariert utgjør honnorar pasienter minst halvparten (eller mer) av grunnstammen på pasientlista, altså nesten halve inntekta (utenom tilskuddet selfølgelig). For det andre har jeg opplevd at det er vanskelig å avslutte pasienter som har "gått der i alle år"... Har tom. opplevd pasienter som har ringt opp personen jeg har vikariert for, for å klage på at jeg sa at nå var det kanskje hensiktsmessig med en "p-a-u-s-e" og da fikk jeg tilsnakk fra begge kanter... Sikkert litt ulike kulturer i forskjellige klinikker, men blir overrasket hvis jeg er helt alene om dette...

Jeg tror tilliten fra Staten når det gjelder bruk av takstplakaten også er mye av rota til at mange fysioer ikke ser enormt behov for å ta opp den samtalen med pasienten... Fysio'en er jo fornøyd så lenge en tjener penger, og pasienten er fornøyd så lenge den får gratis behandling så lenge han/hun vil...

Jeg blir like oppgitt hver gang mediene flyr ut med "Enda flere milliarder ut fra NAV", og fatter ikke at politikerene ikke skjønner at takstplakaten er et slukshull uten like! Det blir litt som bjørnevokteren som ikke setter lokk på honningkrukka hver gang han går ut for å pisse og lurer på hvor all honninga har blitt av når han kommer tilbake... Og attpåtil klager over at honninga er søkk vekk!

Det må da være mulig å klekke ut et annet og mer kostnadseffektiv system? For det er jo absolutt ikke kostnadseffektivt, for ikke å snakke om at det ikke akkurat stimulerer til noen som helst form for kvalitetssikring... Finnes det noen andre land i verden som har et slikt system hvor en pasient kan få gratis fysio-behandling resten av livet hvis det er påvist litt "artrose" på røntgen...???

Så, Rolf Inge, jeg blir overrasket hvis noen svarer "NEI" på spørsmålet ditt... Hvor stor andel av lista utgjør honnorar pasientene dine hos deg?

[fysiospiren]

Gode innlegg, begge to. Det Sigurd skriver om her, har jeg erfart selv og blir like overrasket hver gang. For meg virker det som det er en kultur, spesielt i bygde-Norge om at særdeles mange mener (både fysioterapeuter og pasienter) at disse pasientene er avhengig av 2 behandlinger i uken resten av sitt liv. Hvis det hadde vært tilfelle, syns jeg det er bra at vi i Norge har et system som gjør at disse pasientene ikke selv trenger å betale denne behandlingen. Men når man ser hva slags behandling som gjøres i mange tilfeller, stiller jeg store spørsmålstegn med hvor viktig det er å komme til denne fysioterapeuten to ganger pr. uke. Det går mye i varmepakning, TENS, lett massasje og noen nøye(??) utvalgte øvelser i treningsrommet. Denne treningen foregår selvfølgelig uten fysioterapeutens tilsyn, og vi vet vel alle hvordan det går når kvinner på 60++ skal bedrive egentrening av styrkeøvelser de aldri har forsøkt før?

Jeg er veldig for hva rolf-inge til stadighet sier her inne; nemlig "hjelp til selvhjelp". Jeg mener at mange av disse pasientene hadde klart seg minst like godt på egenhånd. Problemet, som også kom tydelig fram etter DT saken i Tønsberg, er at mange kommer ikke til fysioterapeuten for behandling. De kommer dit like mye for "det sosiale", og det virker ikke så nøye om terapeuten er flink eller ei, så lenge han er "en hyggelig fyr som har behandlet både meg og min mor i 20 år...." (eller noe i den duren). Dette her burde ringe noen klokker i flere leire. Flere aktivitetstilbud/sosiale tiltak for eldre kunne kanskje begrenset pågangen på klinikkene?

Nå i disse NAV-tider hvor reformen er mer i vinden enn noen gang, og det er store diskusjoner om kutt i sykefraværet / sykemeldinger osv., så burde man jo absolutt se nøyere på fysiofinansiering og effektivisering i samme slengen. Her er det mye å hente!! Man snakker jo mye om kronikere innen DT-fysio. Det er klart mange er faktisk kronikere med invalidiserende plager som ikke nødvendigvis vil bli bedre (MS, slagpasienter, osv.) Det er vanskeligere å argumentere for et "hjelp-til-selvhjelp"-system hos denne gruppen, men allikevel mener jeg at ventelistene kunne vært betraktelig kortere hvis fysioterapeutene hadde prioritert litt tøffere og kunne sagt til enkelte av pasientene som har gått lenge at "nå prøver vi en pause..., så ser vi igjen over nyttår" eller noe lignende.

[Ole]

Jeg syntes det kun skulle tildeles 4-5 treninger med fysioterapeut.

På den måten må man bruke en konsultasjon til å lære pasienten øvelsene.
Så følger pasienten opp og trener på egenhånd, enten på treningsstudio eller hos fysioterapeuten.
Eller hjemme med en strikk.
Etter en eller to uker kan pasienten komme tilbake for å få sjekket av vedkommende fortsatt
gjør øvelsene riktig.
Dette med mindre det er SÆRLIGE grunner til at pasienten må holdes i hånden hele tiden.
For rundt omkring er det alt for mye av trening hvor terapeuten ikke er tilstede - når den skulle være det iflg taksten.


Ellers blir det jo morsomt i juni når avtale fysioterapeutene nærmest blir fastlønnede.

[rolf-inge]

Hei!
Har for mange år siden vært i den situasjonen som Sigurd snakker om hvor det var greit at kronikerene kom og fikk sine regelmessige beh. 2 g iuka .
Jeg og pas. var fornøyd uten at han/hun ble noe bedre(vedlikeholdshandling) og ansvaret for rehabiliteringen var min via kun passive beh.tiltak.Etterhvert forsto jeg at skulle jeg holde ut i faget måtte jeg gjøre visse endringer.Jeg begynte nemlig å vurdere på om det jeg holdt på med var noe å satse på over tid.Jeg gruet meg nærmest til mange av disse "tomme" passive behandlingstimene,gherne kombinert med noen øvelser i forkant av beh(lønnsomt takstmessig).
Etter noen år som fysio. stakk jeg fingeren i jorda å så at jeg måtte komme meg videre i fagutviklingen for å gjøre heverdagen mere interessant og kanskje kunne tilby pas. noe mere enn det det jeg hadde hatt å tilby frem til da.Gradvis i min egen fagutvikling innså jeg etterhvert at hovedansvaret når det gjelder rehabilitering,hva det enn rehab.måtte innebære ,lligger hos pasientene.(og det ønsker også de fleste av dem,bare tør å spørre )
Klart jeg fremdeles har mange kroniske smertepas. ,dem men de vet at hos meg er det kun hjelp til selvhjelp når de føler at de periodevis trenger min assistanse.

Sitat kriskul:Flere aktivitetstilbud/sosiale tiltak for eldre kunne kanskje begrenset pågangen på klinikkene?

I Tromsø har vi et lavterskeltibud til de som er sykemeldte ,går på attføring ,rehab.uføretrygdede,AKTIV PÅ DAGTID.
Koster 300kr i året,ja året shvor du kan delta på forskjellige fysiske aktiviteter,2-3 g i uka veiledet av en instuktør(helsestudio (etasjen over meg ,svømming,chigong ,stavgang,bowling osv osv)et supertilbud for å få mennesker til å bruke kroppen og treffe andre(sosialt)
Skal vi jeg motivere mennesker(ofte disse som er gruppen hvor langtidsykemeldingene skrives ut-er kostbare for vårt samfunn ) til viktigheten av regemessig trim/mosjon, fysisk aktivitet tror jeg slike tiltak som AKTIV PÅ DAGTID kan være en av veiene vi må gå.

Sitat Ole:Jeg syntes det kun skulle tildeles 4-5 treninger med fysioterapeut.
Selv gir jeg mange av mine pas. noen få timer meg øvelser de deretter skal de trene på egenhånd eller f.eks kombinert med treningstudio øvelsene ved APD.
Tar dem inn til kontroller hver uke evt 14 dag i begynnelsen slik at de kan få korrigert /progrediert spesialøvelse og motivert dem til fortsatte sin aktive rehabilitering.Oppfølging er viktig det gir pas. klar beskjed om.Mange er faktisk redd for å gjøre "feil" og trenger ofte kun feedback på at de gjør en utmerket jobb(uten meg).Jeg er flink til å rooose pas. egeninnsats og for mange er nok dette viktigere enn vit ror om vi skal få dem til å fortsette egentreningen(rehabiliteringen)MEN jeg er også veldig nøye på å fortelle dem at det er bare å sende meg en SMS hvis de blir verre før neste konsultasjon.Denne psykologiske tryggheten jeg her gir dem fører til at deIKKE ringer noe mer enn tidligere men heller mindre.

Faget vårt kan "alldri" bli kjedelig ,da er det noe galt med våre holdninger .Sitter her og repeterer noen nervemobiliseringsteknikker fra siden til Shacklocks clinical solutions som Ole tipset oss om en tid tilbake,grunnet noen "vanskelige pas."

RIN

[Vegardo]

Jeg og pas. var fornøyd uten at han/hun ble noe bedre(vedlikeholdshandling) og ansvaret for rehabiliteringen var min via kun passive beh.tiltak.Etterhvert forsto jeg at skulle jeg holde ut i faget måtte jeg gjøre visse endringer.Jeg begynte nemlig å vurdere på om det jeg holdt på med var noe å satse på over tid.Jeg gruet meg nærmest til mange av disse "tomme" passive behandlingstimene,gherne kombinert med noen øvelser i forkant av beh(lønnsomt takstmessig).

Her treffer du spikeren på hodet. Dette var grunnen til at jeg også gikk videre, og det å komme tilbake dit er min store skrekk. samtidig var jeg mer personlig tidligere og mer "kompis" ovenfor mine pas ... noe jeg (u)bevisst gjorde grunnet min usikre faglige kunnskap.

Mindre "pleasing" av pasientene og mer hjelp til selvhjelp er tingen. Ønsker ikke pas denne tilnærmingen så er det nok av andre som tilbyr "ønsket" behandling. Hvilke pas trenger beh 2-3 ganger i uka egentlig? et fåtall tror jeg...

[SigMik]

Mange gode forslag her. Opplevde det samme som RIN nevner, at man plutselig står der en dag og lurer på "er det dette jeg skal drive med resten av mitt arbeidsliv??"... For de som ikke stiller seg det spørsmålet, så ser de kanskje ikke et problem i at pasienten kommer i 20 år, pasienten er jo kanskje alltid like glad og blid...? Ikke det at man kanskje ikke gjør en god jobb, det kan jo være på mange plan, men dog... Det var mye på grunn av dette jeg følte at jeg trengte å komme meg ut og hente mer inspirasjon og kunnskap, og er spent på hvordan det blir når jeg begynner å jobbe igjen. Ser for meg mange ting nå som jeg håper på å ta med videre, kanskje først og fremst bli enda mer bevisst på å identifisere riktig pasient til riktig intervensjon så tidlig som mulig! Og ha kunnskap, trygghet og skills nok til å følge opp så bra som mulig, det være passive behandlingsteknikker, trening, kosthold, kognitive faktorer, vite når man må sette foten ned, etc...

Av dere som er MT'er her inne, det hadde vært interresant å vite om hvordan det ble i tiden "etterpå"... Har det forandret arbeidsdagen deres? Hva er det dere gjør nå som dere ikke gjorde før?

[fysiospiren]

Kult emne! Spennende å se andre reflektere over tanker jeg selv har hatt og har ennå.

Tror mye av problemet er nettopp dette; mangelen på refleksjon. Har nå fortsatt en del kontakt med folk fra skolen, og det er så påfallende og høre historiene til alle som begynte rett i privat praksis. Svarene på spørsmålet : "Føler du virkelig at du har nok kompetanse til å jobbe i priv.praksis etter utdanning på HiO?" er veldig mange, men få viser at de virkelig har reflektert over hva de holder på med. Kanskje kommer det med årene. Ikke vet jeg.

Jeg satt hvertfall igjen etter tre år med tanken: Hva faen gjør jeg nå? Så er det mange som knuser til med MT, men etter hva jeg så i et innlegg tidligere denne uken, og som også var konsekvent med den reserachen jeg gjorde før jeg bestemte meg for noe annet; MT utdanning i f.eks. Bournemouth er så mange hestehoder foran norsk utdanning at man vet knapt hvor man skal begynne. Spesielt etter en komplett drittutdanning ved Høgskolen i Oslo, er kompetansen skremmende lav. Jeg frykter jeg ville blitt (ræv)kjørt både éne og andre veien hadde jeg hoppet på MT utdanningen i UK uten noen form for videre kompetanseheving her hjemme.

Jeg håper hvert fall vi får se flere som "våkner opp" i årene som kommer. Det virker som det er altfor mange som syns det er helt greit at pasientene tusler inn 2-3 ganger i uken og du smeller på en varmepakning i éne rommet, mens du stikker noen nåler i andre rommet...."og sånn går no dagan!" Det er utrolig inspirerende og være på dette forumet å lese historier/kasustikker/problemstillinger/refleksjoner. Det hjelper hvert fall på egen faglig refleksjon, noe svært mange andre også kunne nytt godt av! Keep on the good work

[Anders]

For å spinne videre litt på det fysiospiren skrev:

De tre og ett halvt årene jeg har praktisert etter endt Naprapatutdannelse, har värt fulle av frustrasjon, utfordringer, refleksjon, repetering, fornyelse av kunnskap, oppdatering/forkastning av utdaterte teorier, pröving og feiling. Alt i ulik mengde til ulike tider Har det värt verdt det? JA! Ca. hvert år har jeg fölt at jeg har kommet et hakk höyere i mine egne ferdigheter. Det er vanskelig å forklare fölelsen.

Mente det var David Butler som skrev at man kan få 10 års erfaring på 1 år, om man bare utfordrer seg selv på alle områder.
Hovedläreren i Naprapati på skolen sa også at det tok 10 år med praktisering för man visste hva man holdt på med..

Prater med noen gamle klassekamerater iblandt, og de finner mange heftige triggerpunkter og låsninger.. suck..

[rolf-inge]

Hei !
Godt å se at det finnes så mange refekterte behandlere der ute,spiller ingen rolle om de er kiro,napra eller fysioer. så lenge vi kan utveksle erfaring,frustrering og lære av hverandre.
Sitat sigmik:Av dere som er MT'er her inne, det hadde vært interresant å vite om hvordan det ble i tiden "etterpå"... Har det forandret arbeidsdagen deres? Hva er det dere gjør nå som dere ikke gjorde før?

Som MTer har jeg en helt annen rolle enn tidligere i og med det at jeg nå bl.a må samarbeide med pas.(og annet helsepersonell+NAV) på en helt annen måte enn tidligere da jeg har fått myndighet til å sykemelde,henvise til spes. MR osv.Det er utrolig mere tilfredstillende å ha fått denne tilliten som også setter mye større frav til med som hovedansvarlig behandler på mange flere plan enn tidligere.Det er blitt ganske mye mere epikriseskriving men det er helt ok (nå -ikke tidligere)så får jeg dokumenter hva jeg holder på med.Lønna snakker jeg ikke om den er god nok!(tross meransvaret)
Det er artigere å styre skuta enn å kunn være et av mannskapet ,men nå er jeg mere enn moden for en slik oppgave både mennesklig og faglig.(MTer med sykemeldingsrett osv. siden 2007,bare MTer siden 1998)

RIN